Om Renessanse musikk og dens fundamentale forskjell fra Barokk og Klassisk musikk – av Leo Manzetti

0 Comments

Musikkens struktur, inndelt i de fire stemmene, sopran, alto, tenor og bass, ble utviklet av flere komponiserter på 1500 tallet, spesielt Palestrina som skrev musikk til kor for den Katolske Kirken. Innledelsen av Barokk-epoken, som ble delvis forårsaket av økonomiske og samfunnsmessige endringer i datidens Europa, førte til en sentimentalisme som økte i bruk i musikken, og også til at de enkle og dype musikalske strukturene (Palestrina, samt tidlig Barokk som Monteverdi, Bellinzani, G.B. Vitali, Albertini, Bertali) ble gradvis byttet ut med imponerende teknikker og raske passasjer (sen-Barokk: Vivaldi, Locatelli, Tartini) og “sterke” og noe mer følelsesladete chaconner  og concerto’er (Tomaso Antonio Vitali, Bieber, Bach, Telemann). Overgangen til Klassisismen førte videre til enda mer fokus på følelser spesielt med tanke på Mozart og Haydn, og senere kom omsider Romantikken med den ultimate grandiøsitet (Strauss, Tchaikovsky) og sterkt impresjonisme (Paganini, Chopin, Beethoven, Verdi, Puccini).

Musikkens utvikling har med andre ord startet fra renessansens nydelige og harmoniske kor som ble gjengitt av Gambe for de fire kor-toneartene, så over til Barokken hvor  fiolinen  sto for  sopran, bratsjen for alto, celloen for tenor og kontrabassen for bass, og gradvis har så musikken gått over til livlige “ciacona’er” og “allegroer” på tidlig barokken, vakre og kreative Largo’er og Andante’r i barokkens høytid (Corelli, Tartini) og videre over til mer og mer følelser og sentimentalisme i Klassisismen som omsider munner ut i den imponerende og storaktige melodien til Romantikken, som har ofte beveget seg langt unna strengeinstrumentenes hovedoppdrag å replikere sangstemmer og heller gjort dem til en ensemble-komponent hvor de er avhengige av hele orkesteret for å spille ut sin rolle, og der fiolinene får solo-rolle, kan de i visse tilfeller resultere i passasjer med stor tone-variasjon, høye toner (> A5) og hastigheter som er umulige om ikke svært uegnete å synge (f.eks. Mendehlson-Bartholdy, Paganini).

Den katolske kirkens enkle, nydelige og  fundamentale musikk-struktur  som er grunnlaget for Renessansen og som ble utviklet spesielt  under den Gregorianske Pave-epoken har derimot en tidløshet som flere har glemt og som Giovanni Palestrina grunnla. Les denne studien om  Palestrinas liv og utvikling av renessanse musikk  av Leo Manzetti (Greg. Prest).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.